Det finnes ingen fasit for hvordan konseptet bedring skal foregå for mennesker med psykiske lidelser. Til tross for det, baseres hovedprinsippet på håp – troen på at det er mulig å gjenoppnå et meningsfullt liv til tross for tidligere opplevelser og nåværende omstendigheter. Min bedring er ikke fullkommen. Jeg har en lang vei igjen. Men på grunn av teater, føles ikke den veien umulig å gå.
Da depresjonen og angsten stormet som verst, overbeviste jeg meg selv om at isolasjon var min beste venn. Ingenting kunne skade meg om jeg bare holdt meg borte fra verden som var så stor og skremmende. I den perioden fikk jeg kjenne på utenforskap og ensomhet, som er noe jeg virkelig ikke unner noen å oppleve. Det var nettopp da jeg forsto at jeg ikke ville komme meg ut av den endeløse graven jeg hadde gravd for meg selv, uten noen form for menneskelig kontakt eller relasjoner.
I samfunnet anses selvstendighet som et tegn på styrke, men svært få kan bli lykkelige ene og alene. Selv om mange mener at det motsatte av depresjon er lykke, mener jeg at det heller er evnen til å anerkjenne at du har mennesker rundt deg som vil deg vel, og som vil se deg gjøre det bra i verden. Det å kunne føle seg styrket og inspirert av folkene du omgir deg med og innse at de aldri vil la diagnosen din definere hvem du er som person. Evnen til å se, klart og tydelig, alt en har i livet er noe man kommer langt med. Det i seg selv, kan føre til lykken vi sårt lengter etter.
Teater har gitt meg essensielle deler av livet mitt tilbake. Deler jeg trodde var tapt for godt. Det er nok klisjéfylt (og ganske skummelt) å si, men jeg hadde ærlig talt ikke vært her i dag om ikke teater fant meg da det gjorde.
Følgende tekst ble skrevet cirka to uker før jeg meldte meg på Sandefjord Teaterforenings oppsetning av Shrek The Musical høsten 2016:
Verden går fra meg. Jeg står igjen her med mitt falske smil som på mirakuløst vis skal skjule det faktumet at jeg ikke lenger føler samfunnet har en plass til meg. Jeg holder pusten. Mens jeg panisk forsøker å børste av meg vektene som stadig plasseres på skuldrene mine, stritter mitt eget hode imot. «Hvem faen tror du at du er», «Du har ingenting her å gjøre», «Du vil aldri bli god nok». For hvert ord plasseres ti nye kilo på mine skuldre. Jeg venter tålmodig på dagen alt sier stopp. Dagen hele meg kollapser under vekten av verden. Kanskje da vil jeg endelig få puste igjen.
Jeg vet ikke med deg, men for meg høres det ut som en jente som ikke lenger har beina plantet på jorden. Hun er klar for å gi opp.
Lang historie kort: en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen føltes det som om jeg trakk pusten dypt, og var ikke i stand til å gi slipp på den pusten. Ikke før jeg oppdaget effekten teater hadde på psyken; både ved å gi utløp for det som forblir usagt, og ved å være et sted jeg kan føle meg trygg, ivaretatt og sett.
Jeg har flere ganger hørt folk tvile på om teater har kunnskap å by på. Det er så klart gøy og sosialt, men kan det lære bort noe? Svaret er ja. La meg fortelle deg noe av det jeg har lært fra min tid i Sandefjord Teaterforening:
Teater har lært meg å tro på meg selv.Å sette pris på livet i alle sine former, fra glede til smerte og sorg. Det har eksponert min frykt og mine drømmer, mine feil og mine talenter, når man skal hjelpe andre og når det er best å bare gi slipp. Dette er noe de aldri lærer deg på skolen, men som kan læres og erfares i et teatermiljø.
Teater handler i stor grad om å lære bort empati. Ved å gi publikum et innblikk i andres liv, kan vi bedre forstå hverandre og skape en felles forståelse av hva det vil si å være menneskelig.
Er du del av en oppsetning, har du sikret deg en familie.Alle som bidrar, både foran og bak scenen, er mennesker som elsker kunsten å lage kunst. Det er det som binder oss sammen. Vi jobber alle for det samme målet og ønsker hverandre kun det beste. Hvis én lykkes, lykkes alle.
Jeg har en plass i samfunnet og jeg fortjener å ha det bra.
Jeg har endelig lært å puste dypt.Du er her akkurat nå. Og akkurat nå er det bra nok.
I år er jeg heldig nok til å få være med i oppsetningen av «The Wiz» på Hjertnes. En sentral del av den forestillingen er å finne veien hjem. Derfor føles det ekstra givende å hver gang kunne trå ut på den scenen og føle seg hjemme. Der behøver jeg ikke lenger å bære på vekten av verden. I de få minuttene jeg står der oppe, er det helt greit å være meg. Der er jeg god nok. Der får jeg endelig puste.
Sandefjord Teaterforening er grunnen til at livet mitt i dag er så mye mer fargerikt enn det var for rundt 2,5 år siden. Derfor fortsetter jeg å blottlegge deler av min egen sjel, i håp om at noen som ikke har funnet de fargene enda kan ta motet til seg og ta steget ut i verden. Tro meg, jeg vet det er skummelt. Men det er så verdt det til slutt. Tør du å ta det steget, lover jeg deg at sjansen er stor for at du også vil finne stedet hvor du kan føle deg hjemme.
EMILIE 