EMILIE

Nylig stemte 25 middelaldrende til eldre, hvite, verdikonservative menn i Alabama for det som kan bli USAs mest restriktive abortlov. Guvernør Kay Ivey har godkjent det omstridte lovforslaget. Trump-Pence administrasjonen er aktivt i gang med å stjele amerikanske kvinners rettigheter. Med det, er USA ett stort steg nærmere å bli Gilead. 

Den republikanske staten Alabama, har nå tatt sin konservative tankegang til nye høyder. Den nye abortloven som ble stemt gjennom i senatet innebærer en strafferamme på 99 års fengsel for de som avslutter en graviditet. Det gjelder også legene som utfører inngrepet; årsak eller tidspunkt har ingenting å si. Det innebærer at dersom man har blitt gravid etter å ha blitt voldtatt, etter incest, dersom man er under seksuell lavalder eller er uforskyldt gravid av andre årsaker, så har det ingenting å si. Ingen unntak. På den måten kan du bli tvunget til å bære fram et barn du verken har ønske, evne eller ressurser til å ta vare på.

Lovforslaget ligger i USAs høyesteretts hender nå. Det strider nemlig imot gjeldende rett i landet og må dermed gjennom en føderal domstol. Dette vil skje om ett halvt års tid. Siden Donald Trump ble president har han utnevnt to konservative dommere til høyesterett. 

Title X

I USA eksisterer det et program som heter «Title X«. Dette er det eneste statlig finansierte programmet som utelukkende er dedikert til å gi omfattende ressurser og tilbud innen reproduktive helsetjenester, som blant annet familieplanlegging. Title X er av lov designet for å møte behovene til lavinntektsfamilier eller mennesker som ikke kvalifiserer seg eller har råd til helseforsikring (jeg vet…USA ass), og som ellers ikke ville hatt tilgang til disse helsetjenestene.

For ikke så altfor lenge siden, innførte Trump-Pence administrasjonen en «gag rule»(i praksis kan dette kalles en munnkurv) som forbyr helsepersonell innen Title X programmet fra å informere kvinnelige pasienter om viktige opplysninger og muligheter angående deres seksuelle og reproduktive helsealternativer; som for eksempel hvordan de trygt og lovlig kan få tilgang til abort. «Munnkurven» gjør det også nærmest umulig for kvinner å få tilgang til ulike prevensjonsmidler fra steder som Planned Parenthood.

Endring i norsk abortlov

Ikke ulikt Alabama, tar Norge også nå et steg i feil retning. Fredag 3.mai, samme dag som Sylvi Listhaug ble utnevnt til ny eldre- og folkehelseminister og Frp startet sitt landsmøte, ble det lagt frem et forslag til en historisk endring i den norske abortloven.

Lovforslaget går ut på en innstramming i kvinners rettigheter om selvbestemmelse ved fosterreduksjon. Dette innebærer at kvinner som av ulike grunner havner i en situasjon som gjør fosterreduksjon til et alternativ, må stille foran en nemnd. Denne nemnden kan så bestemme om kvinnen skal få inngrepet innvilget eller om hun skal tvinges til å gjennomføre et uønsket svangerskap.

16.mai, dagen de aller fleste nordmenn var opptatt med sølvpussen og stryking av bunadsskjorter, ble lovforslaget tatt opp i en høring på Stortinget. Regjeringen har sunket til et nytt lavmål ved å avholde denne høringen dagen før det som er en offentlig helligdag og en avisfri dag. Vi lever i et demokrati; dette skal ikke skje. Folket skal ha en mulighet til å få innsyn i avgjørelser som fører med seg konsekvenser vi må leve med.

KrF-statsråd Olaug Bollestad har vært så vennlig å påpeke at innstrammingen uansett kommer til å skje. Under regjeringsforhandlingene på Granavolden i januar i år, var nemlig denne endringen i abortloven et viktig gjennomslag for KrF. Det gjennomslaget er en del av den nåværende regjeringsplattformen, som alle partiene har sluttet seg til. Dermed er politikernes hender bundet. De må stemme for. Debatten eksisterer ikke, for regjeringen har allerede tatt valget for oss om hva Norge skal stå for.

Dette handler så klart om urettferdige abortlover, men i enda større grad handler det om en politisk utslettelse av årevis med framgang. Det er helt ufattelig at kvinner i 2019 må kjempe for de samme rettighetene kvinner for hundre år siden, og enda lengre tilbake for den saks skyld, kjempet for. Og nok en gang, som historien viser oss, er det menn som tar beslutningene. Jeg mener det burde være en selvfølge at menn ikke skal ha makten til å ta avgjørelser som påvirker kvinners selvbestemmelse over egen kropp, den retten skal for all del ikke kvinnelige politikere ha heller. Politikken burde være i stand til å holde seg langt unna avgjørelser vi er fullt kapable og har all rett til å ta på egenhånd. Vi skader ingen, truer ingen, og vi står ansvarlig for intet mer enn våre egne liv.

En verden hvor kvinner skal ha full rett til å bestemme over egen kropp og hvor reproduktive rettigheter vernes om, er noe vi skal kjempe for å ivareta. 

Det finnes ingen fasit for hvordan konseptet bedring skal foregå for mennesker med psykiske lidelser. Til tross for det, baseres hovedprinsippet på håp – troen på at det er mulig å gjenoppnå et meningsfullt liv til tross for tidligere opplevelser og nåværende omstendigheter. Min bedring er ikke fullkommen. Jeg har en lang vei igjen. Men på grunn av teater, føles ikke den veien umulig å gå.

Da depresjonen og angsten stormet som verst, overbeviste jeg meg selv om at isolasjon var min beste venn. Ingenting kunne skade meg om jeg bare holdt meg borte fra verden som var så stor og skremmende. I den perioden fikk jeg kjenne på utenforskap og ensomhet, som er noe jeg virkelig ikke unner noen å oppleve. Det var nettopp da jeg forsto at jeg ikke ville komme meg ut av den endeløse graven jeg hadde gravd for meg selv, uten noen form for menneskelig kontakt eller relasjoner.

I samfunnet anses selvstendighet som et tegn på styrke, men svært få kan bli lykkelige ene og alene. Selv om mange mener at det motsatte av depresjon er lykke, mener jeg at det heller er evnen til å anerkjenne at du har mennesker rundt deg som vil deg vel, og som vil se deg gjøre det bra i verden. Det å kunne føle seg styrket og inspirert av folkene du omgir deg med og innse at de aldri vil la diagnosen din definere hvem du er som person. Evnen til å se, klart og tydelig, alt en har i livet er noe man kommer langt med. Det i seg selv, kan føre til lykken vi sårt lengter etter.

Teater har gitt meg essensielle deler av livet mitt tilbake. Deler jeg trodde var tapt for godt. Det er nok klisjéfylt (og ganske skummelt) å si, men jeg hadde ærlig talt ikke vært her i dag om ikke teater fant meg da det gjorde.

Følgende tekst ble skrevet cirka to uker før jeg meldte meg på Sandefjord Teaterforenings oppsetning av Shrek The Musical høsten 2016:

Verden går fra meg. Jeg står igjen her med mitt falske smil som på mirakuløst vis skal skjule det faktumet at jeg ikke lenger føler samfunnet har en plass til meg. Jeg holder pusten. Mens jeg panisk forsøker å børste av meg vektene som stadig plasseres på skuldrene mine, stritter mitt eget hode imot. «Hvem faen tror du at du er», «Du har ingenting her å gjøre», «Du vil aldri bli god nok». For hvert ord plasseres ti nye kilo på mine skuldre. Jeg venter tålmodig på dagen alt sier stopp. Dagen hele meg kollapser under vekten av verden. Kanskje da vil jeg endelig få puste igjen.

 Jeg vet ikke med deg, men for meg høres det ut som en jente som ikke lenger har beina plantet på jorden. Hun er klar for å gi opp.

 Lang historie kort: en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen føltes det som om jeg trakk pusten dypt, og var ikke i stand til å gi slipp på den pusten. Ikke før jeg oppdaget effekten teater hadde på psyken; både ved å gi utløp for det som forblir usagt, og ved å være et sted jeg kan føle meg trygg, ivaretatt og sett.

Jeg har flere ganger hørt folk tvile på om teater har kunnskap å by på. Det er så klart gøy og sosialt, men kan det lære bort noe? Svaret er ja. La meg fortelle deg noe av det jeg har lært fra min tid i Sandefjord Teaterforening:

Teater har lært meg å tro på meg selv.Å sette pris på livet i alle sine former, fra glede til smerte og sorg. Det har eksponert min frykt og mine drømmer, mine feil og mine talenter, når man skal hjelpe andre og når det er best å bare gi slipp. Dette er noe de aldri lærer deg på skolen, men som kan læres og erfares i et teatermiljø.

Teater handler i stor grad om å lære bort empati. Ved å gi publikum et innblikk i andres liv, kan vi bedre forstå hverandre og skape en felles forståelse av hva det vil si å være menneskelig.

 Er du del av en oppsetning, har du sikret deg en familie.Alle som bidrar, både foran og bak scenen, er mennesker som elsker kunsten å lage kunst. Det er det som binder oss sammen. Vi jobber alle for det samme målet og ønsker hverandre kun det beste. Hvis én lykkes, lykkes alle.

Jeg har en plass i samfunnet og jeg fortjener å ha det bra.

 Jeg har endelig lært å puste dypt.Du er her akkurat nå. Og akkurat nå er det bra nok.

 I år er jeg heldig nok til å få være med i oppsetningen av «The Wiz» på Hjertnes. En sentral del av den forestillingen er å finne veien hjem. Derfor føles det ekstra givende å hver gang kunne trå ut på den scenen og føle seg hjemme. Der behøver jeg ikke lenger å bære på vekten av verden. I de få minuttene jeg står der oppe, er det helt greit å være meg. Der er jeg god nok. Der får jeg endelig puste.

Sandefjord Teaterforening er grunnen til at livet mitt i dag er så mye mer fargerikt enn det var for rundt 2,5 år siden. Derfor fortsetter jeg å blottlegge deler av min egen sjel, i håp om at noen som ikke har funnet de fargene enda kan ta motet til seg og ta steget ut i verden. Tro meg, jeg vet det er skummelt. Men det er så verdt det til slutt. Tør du å ta det steget, lover jeg deg at sjansen er stor for at du også vil finne stedet hvor du kan føle deg hjemme.

 

 

 

«Jeg orker ikke mer. Livet gjør meg så trist. Ikke fordi livet er fælt, grusomt og urettferdig, tvert imot. Livet gjør meg så enormt trist fordi det er vakkert. Jeg er klar over hvor vakkert det kan være, men samtidig har jeg ingen anelse om hvordan jeg kan ta del i den skjønnheten. For her står jeg midt inni mitt bekmørke rom og leter for harde livet etter den jævla lysbryteren.»

Dette er noe av det som står skrevet i min egen notatbok. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortelle deg at det ble skrevet for et år siden og gi deg den glitrende glanshistorien om hvordan jeg kjempet meg til et bedre sted. Det ville vært en løgn. Teksten ble skrevet 6. oktober 2018. Tankene er dessverre like aktuelle i dag.

For mennesker som aldri har opplevd depresjonens landskap, vil jeg tro det er vanskelig å se for seg hvordan det føles å være deprimert. Kanskje kan det til og med virke litt overdrevent for noen. Hva nå enn din oppfatning av depresjon er, så er det helt ok. Det tyder sjeldent på mangel av kunnskap, men heller mangel på erfaring. Og i dette tilfellet er det erfaringer jeg ikke unner noen.

Depresjon oppleves på forskjellige måter og varierer i alvorlighetsgrad. For noen kan sykdommen føles som en tur kun bestående av oppoverbakker, mens for andre kan det virke som livets ende eller et hinder det er umulig å overkomme. Depresjon er ikke svart-hvitt. Det finnes også gråsoner som sjeldent anerkjennes. Hele spekteret fortjener å sees. Derfor skal ikke jeg påstå å besitte mer erfaring eller kunnskap om temaet enn min egen; som jeg nå vil dele.

Veldig få ting i denne verden gir meg glede lengre. Det er ikke noe jeg sier for å virke pessimistisk, det er kun sannheten. En av de første tingene depresjonen tok fra meg, var gleden jeg fant i alt jeg en gang elsket. Dit gleden dro, dro også den resterende viljen og motivasjonen jeg hadde til å forfølge drømmene jeg hadde om framtiden. Aspekter ved livet mitt som jeg pleide å være så selvsikker på, ga plutselig ingen mening. Det er ikke sånn at jeg ser på de gode tingene som mørke og uhyggelige. Valper eller regnbuer gir meg ingen vonde assosiasjoner, de eksisterer bare ikke. Som ting er nå, klarer ikke mitt eget mørke sinn å gjøre plass til deres eksistens. For den deprimerte verden, av sin natur, er en smal en. Og smerte har en måte å skjule alle de vakre detaljene ved verden som du i det øyeblikket trenger mer enn noe annet.

Ingenting gjør meg lykkelig. Det føles umulig å kjenne på ordentlig lykke, slik de aller fleste uten depresjon klarer å føle. Det hender det dukker opp små øyeblikk som kan distrahere meg fra min egen elendighet. Kanskje jeg til og med klarer å få fram et smil eller kanskje også litt latter. Dette er alltid midlertidig. Den følelsen blir alltid verre idet jeg innser at jeg burde være glad, men allikevel ikke klarer.

Mange dager, kan følelser virke som et fjernt konsept. Disse dagene kjennes depresjonen som et stort ingenting. Som om hele livet bare er blankt. Denne følelsen av intet, kan strekke seg utover de jeg har rundt meg. Jeg antar at jeg bare er en som tar opp plass, og på grunn av det hater alle meg. Foreldrene mine er så uheldige som endte opp med en datter som meg. Søsteren min fortjener bedre. Fordi jeg er ingenting. Og hvis jeg er ingenting, så fortjener jeg ingenting.

Følelsen av ingenting spiser seg inn i sjelen min. Jeg er sliten, så jævlig sliten. En form for sliten som søvn ikke kan fikse. Utmattelsen sniker seg inn der den selv vil. Jeg vil ikke lenger gå ut av døra. Jeg vil ikke gjøre noe hjemme. Bare det å ta skulle tømme en oppvaskmaskin kan virke som den mest uoverkommelige oppgaven i hele verden. For ingenting og noe er to motpoler. De to avskyr hverandre; de avviser hverandre. Steget fra senga til omverden blir derfor så uendelig stort og håpet om at ting en dag skal ordne seg har aldri virket fjernere.

Jeg vet at for de aller fleste er det jeg nå har fortalt ganske tunge ting å lese. Jeg vet dette fordi jeg bærer med meg den tyngden hvor enn jeg går. Med det, vil jeg rette en takk til deg som orker å lese. Du som orker å lytte når noen forteller hvor tungt livet kan være. Du er med på å åpne dørene til en samfunnsendring vi sårt trenger.

Selv om alt jeg har fortalt sikkert kan virke ganske mørkt, vil jeg også påpeke at min situasjon blir gjort bedre av at jeg har et stort og kjærlig støttesystem rundt meg til enhver tid. Dessverre lever vi i en verden hvor psykiske lidelser og plager nesten kan sees på som uunngåelig. En dag vil du mest sannsynlig kjenne effekten av det å slite psykisk, enten det gjelder deg eller de du er glad i. Uansett hvor kjipt det kan være, kan du ende opp med å bli et annet menneskes støttesystem en dag. Om den dagen kommer vil jeg at du skal huske på det jeg nå skal si. Du kan ikke kjempe kampene våre for oss. Du kan stå med oss. Du kan si at du er glad i oss. Selv når vi tror du lyver. Si det om og om igjen. Og midt i den følelsen av ingenting, kan nettopp den kjærligheten bli noe vi kan holde oss fast til.

 

 

 

 

Om du sliter med depresjon vil jeg påstå at du og jeg deler samme oppfatning av tid. Du bruker alt for mye av den til å overanalysere fortiden og angre på alt du ikke gjorde. Du tenker mye på fremtiden og drømmer om en dag du kan våkne opp uten å hate deg selv. Du tenker på hvilket som helst øyeblikk som ikke er nå, for akkurat nå synker du dypere og dypere ned i det sorte hullet som er deg selv. Akkurat nå drukner du.

Folk jeg setter pris på og respekterer har forsøkt å overbevise meg om min verdi som menneske. De mislykkes stadig. Dette er trolig fordi jeg kjenner til smerten av å føle at denne verden ikke er ment for meg. Jeg har ofte smilt, vitset og ledd med venner, mens jeg på innsiden tenkte over hvordan jeg kunne bli ferdig med alt, bli ferdig med livet. Jeg har kjent vekten av mørket på brystkassen min; så tungt at jeg trodde kroppen min skulle brekke like lett som en kvist.

Jeg har også brukt altfor mye tid på tanker om hvor mine venner og tidligere klassekamerater er i livene sine. De fleste er studenter. De er fremtidens lærere, sykepleiere, designere og arkitekter. De er skribenter, barnevakter, baristaer, butikksjefer og frisører. Noen har til og med rukket å bli foreldre. Alle disse menneskenes oppnåelser skremmer vettet av meg, fordi jeg har ikke den minste anelse om hva jeg gjør eller skal gjøre med livet mitt. Min hjerne har for øyeblikket ikke kapasitet nok til å tenke så mye på de store spørsmålene. Så her er jeg og der ute er verden. Jeg liker å tro at den redselen for livet er noe jeg deler med flere. Alt i alt er de fleste av oss bare sårbare, unge mennesker som prøver å få et grep om livene våre; noe vi trolig aldri vil oppnå uansett.