Forfatter: Emilie

«Jeg orker ikke mer. Livet gjør meg så trist. Ikke fordi livet er fælt, grusomt og urettferdig, tvert imot. Livet gjør meg så enormt trist fordi det er vakkert. Jeg er klar over hvor vakkert det kan være, men samtidig har jeg ingen anelse om hvordan jeg kan ta del i den skjønnheten. For her står jeg midt inni mitt bekmørke rom og leter for harde livet etter den jævla lysbryteren.»

Dette er noe av det som står skrevet i min egen notatbok. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortelle deg at det ble skrevet for et år siden og gi deg den glitrende glanshistorien om hvordan jeg kjempet meg til et bedre sted. Det ville vært en løgn. Teksten ble skrevet 6. oktober 2018. Tankene er dessverre like aktuelle i dag.

For mennesker som aldri har opplevd depresjonens landskap, vil jeg tro det er vanskelig å se for seg hvordan det føles å være deprimert. Kanskje kan det til og med virke litt overdrevent for noen. Hva nå enn din oppfatning av depresjon er, så er det helt ok. Det tyder sjeldent på mangel av kunnskap, men heller mangel på erfaring. Og i dette tilfellet er det erfaringer jeg ikke unner noen.

Depresjon oppleves på forskjellige måter og varierer i alvorlighetsgrad. For noen kan sykdommen føles som en tur kun bestående av oppoverbakker, mens for andre kan det virke som livets ende eller et hinder det er umulig å overkomme. Depresjon er ikke svart-hvitt. Det finnes også gråsoner som sjeldent anerkjennes. Hele spekteret fortjener å sees. Derfor skal ikke jeg påstå å besitte mer erfaring eller kunnskap om temaet enn min egen; som jeg nå vil dele.

Veldig få ting i denne verden gir meg glede lengre. Det er ikke noe jeg sier for å virke pessimistisk, det er kun sannheten. En av de første tingene depresjonen tok fra meg, var gleden jeg fant i alt jeg en gang elsket. Dit gleden dro, dro også den resterende viljen og motivasjonen jeg hadde til å forfølge drømmene jeg hadde om framtiden. Aspekter ved livet mitt som jeg pleide å være så selvsikker på, ga plutselig ingen mening. Det er ikke sånn at jeg ser på de gode tingene som mørke og uhyggelige. Valper eller regnbuer gir meg ingen vonde assosiasjoner, de eksisterer bare ikke. Som ting er nå, klarer ikke mitt eget mørke sinn å gjøre plass til deres eksistens. For den deprimerte verden, av sin natur, er en smal en. Og smerte har en måte å skjule alle de vakre detaljene ved verden som du i det øyeblikket trenger mer enn noe annet.

Ingenting gjør meg lykkelig. Det føles umulig å kjenne på ordentlig lykke, slik de aller fleste uten depresjon klarer å føle. Det hender det dukker opp små øyeblikk som kan distrahere meg fra min egen elendighet. Kanskje jeg til og med klarer å få fram et smil eller kanskje også litt latter. Dette er alltid midlertidig. Den følelsen blir alltid verre idet jeg innser at jeg burde være glad, men allikevel ikke klarer.

Mange dager, kan følelser virke som et fjernt konsept. Disse dagene kjennes depresjonen som et stort ingenting. Som om hele livet bare er blankt. Denne følelsen av intet, kan strekke seg utover de jeg har rundt meg. Jeg antar at jeg bare er en som tar opp plass, og på grunn av det hater alle meg. Foreldrene mine er så uheldige som endte opp med en datter som meg. Søsteren min fortjener bedre. Fordi jeg er ingenting. Og hvis jeg er ingenting, så fortjener jeg ingenting.

Følelsen av ingenting spiser seg inn i sjelen min. Jeg er sliten, så jævlig sliten. En form for sliten som søvn ikke kan fikse. Utmattelsen sniker seg inn der den selv vil. Jeg vil ikke lenger gå ut av døra. Jeg vil ikke gjøre noe hjemme. Bare det å ta skulle tømme en oppvaskmaskin kan virke som den mest uoverkommelige oppgaven i hele verden. For ingenting og noe er to motpoler. De to avskyr hverandre; de avviser hverandre. Steget fra senga til omverden blir derfor så uendelig stort og håpet om at ting en dag skal ordne seg har aldri virket fjernere.

Jeg vet at for de aller fleste er det jeg nå har fortalt ganske tunge ting å lese. Jeg vet dette fordi jeg bærer med meg den tyngden hvor enn jeg går. Med det, vil jeg rette en takk til deg som orker å lese. Du som orker å lytte når noen forteller hvor tungt livet kan være. Du er med på å åpne dørene til en samfunnsendring vi sårt trenger.

Selv om alt jeg har fortalt sikkert kan virke ganske mørkt, vil jeg også påpeke at min situasjon blir gjort bedre av at jeg har et stort og kjærlig støttesystem rundt meg til enhver tid. Dessverre lever vi i en verden hvor psykiske lidelser og plager nesten kan sees på som uunngåelig. En dag vil du mest sannsynlig kjenne effekten av det å slite psykisk, enten det gjelder deg eller de du er glad i. Uansett hvor kjipt det kan være, kan du ende opp med å bli et annet menneskes støttesystem en dag. Om den dagen kommer vil jeg at du skal huske på det jeg nå skal si. Du kan ikke kjempe kampene våre for oss. Du kan stå med oss. Du kan si at du er glad i oss. Selv når vi tror du lyver. Si det om og om igjen. Og midt i den følelsen av ingenting, kan nettopp den kjærligheten bli noe vi kan holde oss fast til.

 

 

 

 

Om du sliter med depresjon vil jeg påstå at du og jeg deler samme oppfatning av tid. Du bruker alt for mye av den til å overanalysere fortiden og angre på alt du ikke gjorde. Du tenker mye på fremtiden og drømmer om en dag du kan våkne opp uten å hate deg selv. Du tenker på hvilket som helst øyeblikk som ikke er nå, for akkurat nå synker du dypere og dypere ned i det sorte hullet som er deg selv. Akkurat nå drukner du.

Folk jeg setter pris på og respekterer har forsøkt å overbevise meg om min verdi som menneske. De mislykkes stadig. Dette er trolig fordi jeg kjenner til smerten av å føle at denne verden ikke er ment for meg. Jeg har ofte smilt, vitset og ledd med venner, mens jeg på innsiden tenkte over hvordan jeg kunne bli ferdig med alt, bli ferdig med livet. Jeg har kjent vekten av mørket på brystkassen min; så tungt at jeg trodde kroppen min skulle brekke like lett som en kvist.

Jeg har også brukt altfor mye tid på tanker om hvor mine venner og tidligere klassekamerater er i livene sine. De fleste er studenter. De er fremtidens lærere, sykepleiere, designere og arkitekter. De er skribenter, barnevakter, baristaer, butikksjefer og frisører. Noen har til og med rukket å bli foreldre. Alle disse menneskenes oppnåelser skremmer vettet av meg, fordi jeg har ikke den minste anelse om hva jeg gjør eller skal gjøre med livet mitt. Min hjerne har for øyeblikket ikke kapasitet nok til å tenke så mye på de store spørsmålene. Så her er jeg og der ute er verden. Jeg liker å tro at den redselen for livet er noe jeg deler med flere. Alt i alt er de fleste av oss bare sårbare, unge mennesker som prøver å få et grep om livene våre; noe vi trolig aldri vil oppnå uansett.