HER ER JEG OG DER UTE ER VERDEN

Om du sliter med depresjon vil jeg påstå at du og jeg deler samme oppfatning av tid. Du bruker alt for mye av den til å overanalysere fortiden og angre på alt du ikke gjorde. Du tenker mye på fremtiden og drømmer om en dag du kan våkne opp uten å hate deg selv. Du tenker på hvilket som helst øyeblikk som ikke er nå, for akkurat nå synker du dypere og dypere ned i det sorte hullet som er deg selv. Akkurat nå drukner du.

Folk jeg setter pris på og respekterer har forsøkt å overbevise meg om min verdi som menneske. De mislykkes stadig. Dette er trolig fordi jeg kjenner til smerten av å føle at denne verden ikke er ment for meg. Jeg har ofte smilt, vitset og ledd med venner, mens jeg på innsiden tenkte over hvordan jeg kunne bli ferdig med alt, bli ferdig med livet. Jeg har kjent vekten av mørket på brystkassen min; så tungt at jeg trodde kroppen min skulle brekke like lett som en kvist.

Jeg har også brukt altfor mye tid på tanker om hvor mine venner og tidligere klassekamerater er i livene sine. De fleste er studenter. De er fremtidens lærere, sykepleiere, designere og arkitekter. De er skribenter, barnevakter, baristaer, butikksjefer og frisører. Noen har til og med rukket å bli foreldre. Alle disse menneskenes oppnåelser skremmer vettet av meg, fordi jeg har ikke den minste anelse om hva jeg gjør eller skal gjøre med livet mitt. Min hjerne har for øyeblikket ikke kapasitet nok til å tenke så mye på de store spørsmålene. Så her er jeg og der ute er verden. Jeg liker å tro at den redselen for livet er noe jeg deler med flere. Alt i alt er de fleste av oss bare sårbare, unge mennesker som prøver å få et grep om livene våre; noe vi trolig aldri vil oppnå uansett.