Forfatter: Emilie

Det er ingenting jeg har elsket mer i livet enn henne. Lillesøsteren min. Jeg husker fremdeles hvordan hun så ut da hun ble født – helt lys og skrukkete, med ildrødt hår og et bestemt lite rop som fikk meg til å kjenne noe jeg ikke hadde kjent før. Stolthet, kanskje. Ansvar. En slags uro, men god. Som om jeg plutselig visste hva jeg var laget for.

Vi har vokst opp som et slags todelt vesen. Jeg visste alltid hvor hun var i rommet, hva hun tenkte, hvordan hun hadde det, lenge før noen andre merket det. Jeg var den som flettet håret hennes før bursdager. Jeg holdt henne hardt i hånden når det tordnet. Jeg var stemmen hennes når hun ikke turte å si ifra. Hun var trygg i skyggen min, og jeg følte meg hel i lyset fra hennes blikk.

Men det var også tider da jeg forsvant fra meg selv. Først langsomt, nesten umerkelig. Så voldsomt, altoppslukende. Som om et annet vesen flyttet inn i kroppen min, et som både brant og frøs samtidig, som skrek i meg og lokket meg bort fra alt jeg hadde vært. Jeg klarte ikke å holde fast i noe, ikke engang i henne.

Vi hadde begge flyttet hjemmefra da det fikk navn, det jeg hadde kjent så lenge. Konsekvensene av mobbing, og psykisk uhelse. Før det var det bare kaos, uforutsigbarhet og uvitenhet. Jeg var ikke der. Jeg kunne ikke. Jeg var forsvunnet bak et slør av mørke, og stemmen hennes stakk som nåler i noe jeg ikke orket å kjenne på.

Det er det verste. Ikke mørket i seg selv, men vissheten om at jeg dro henne med meg inn i det. At hun sto utenfor døren og ropte navnet mitt, og jeg lot være å åpne. At hun var redd for meg, og jeg visste det, men jeg klarte ikke å være trygg. At hun måtte bli voksen altfor fort, ikke fordi livet krevde det, men fordi jeg ikke klarte å være storesøsteren hennes.

Jeg ser det i blikket hennes noen ganger. Hun sier at det går bra. At hun forstår. Men jeg vet at jeg har såret henne. Ikke med vilje, aldri det. Men med fraværet mitt. Med ustabiliteten. Med de gangene jeg kom for nær, og de gangene jeg trakk meg for langt bort. Jeg skulle ha beskyttet henne mot alt vondt, men jeg ble det vonde hun trengte beskyttelse fra.

Likevel er det fortsatt hun som holder meg oppe. Hun minner meg på hvem jeg er under alt dette. Og jeg forsøker, hver dag, å være den hun en gang trodde jeg var. Den hun fortjener.

For selv om jeg ikke alltid klarer å være nær, selv om jeg har sviktet henne på måter jeg knapt tør å si høyt, så elsker jeg henne med alt som er igjen i meg. Hun er mitt viktigste menneske. Og jeg håper, når hun ser tilbake en dag, at hun husker kjærligheten mer enn sviket. At hun vet at selv i de mørkeste stundene, var hun mitt lys.

Jeg skal prøve å sette ord på noe som ofte føles umulig å forklare. Noe som sitter så dypt at selv tanken på å beskrive det gjør vondt. Følelsen av å være mislykket. Den knugende, altoppslukende følelsen av å ha feilet, ikke bare i noe konkret, men i livet som helhet.

Jeg husker hvordan det var før. Den tiden da verden lå foran meg som et uendelig landskap av muligheter. Jeg hadde talent, energi og vilje. De rundt meg sa ofte: «Du kan bli hva enn du vil.» Og jeg trodde dem. Det var som om jeg sto på en fjelltopp og så utover en dal full av veier. Alle ledet til noe stort, noe meningsfullt. Jeg kjente på en blanding av spenning og ansvar. Som om jeg skyldte både meg selv og verden å få det til. Å lykkes.

Men så skjedde det noe. Ikke plutselig, ikke som et lyn fra klar himmel. Det var mer som en langsom skygge som bredte seg utover landskapet, utover dalen. En lidelse som først kom snikende, nesten umerkelig, før den til slutt la seg som et blylodd over alt. Gleden bleknet. Drømmene ble fjerne. Alt som hadde virket mulig, begynte å fremstå som umulig.

Det som gjør mest vondt, er alle tankene om hva jeg kunne vært. Jeg ser for meg versjonen av meg selv som tok alle de riktige valgene, som klarte å holde ut, som ikke lot angsten og mørket kvele viljen. Den versjonen av meg selv som fikk til det alle trodde jeg skulle klare. Og i skyggen av den versjonen står jeg. Som en blek kopi, som en som har mistet grepet.

Følelsen av å være mislykket er mer enn bare en tanke. Det er en kroppslig opplevelse. Den sitter i brystet, som en stein. Den sitter i magen, som en endeløs uro. Den sitter i blikket jeg sender meg selv i speilet. Et blikk som ikke lenger er stolt, men fylt av skam og sorg. Jeg kjenner på en form for fremmedgjøring overfor den jeg har blitt. For jeg kjenner meg ikke igjen i hun som ikke orker. Hun som ikke klarer. Hun som står på sidelinjen og ser livet passere.

Noe av det tyngste er hvordan folk ser på meg. Kanskje heller hvordan jeg har overbevist meg selv at de ser på meg. Jeg tenker at de ser et menneske som hadde alt, men som kastet det bort. At de ser et nederlag. En som sviktet løftene og drømmene sine, både de uttalte og de tause. Og jeg skammer meg. Over at jeg ikke var sterkere. Over at jeg ikke bare holdt ut. Over at jeg ikke kunne hindre dette. Over at jeg, med alle forutsetningene, lot alt glippe.

Det er som om jeg bærer et usynlig fall. Utenpå ser jeg kanskje ut som før, men inni meg har jeg styrtet fra den fjelltoppen jeg sto på. Jeg ligger nede i dalen nå, blant ruinene av alt jeg skulle bli. Og det er kaldt der nede. Ensomt.

Men midt i alt dette er det også en svak, skjør lengsel. En lengsel etter å reise meg igjen. Etter å finne en ny vei, selv om den er bratt og tornefull. Selv om den kanskje ikke ser ut som veiene som var. For det må finnes mer enn denne følelsen av mislykkethet. Noe mer enn skammen. Noe som kan minne meg på at jeg, tross alt, fortsatt er her. At jeg fortsatt kan bety noe.

Men akkurat nå, akkurat i dag, er det mislykketheten som dominerer. Den knusende vissheten om at jeg falt. At jeg hadde hele verden for mine føtter, men at jeg snublet. Og at jeg ennå leter etter styrken til å reise meg.

Jeg våkner om morgenen og kjenner det samme hullet i brystet, like stort som for to år siden. Det var da du forsvant. Hver dag forsøker jeg å samle bitene av livet som var, men sorgens byrder og besvær er ikke logiske, de bryr seg ikke om tid.

Det føles som om jeg lever i en parallell verden. En slags gråsonetilværelse hvor alt jeg gjør skjer gjennom et slør av smerte. Tidligere lo jeg fritt, planla ting, gledet meg til filmer meg deg, kafébesøk, bilturer med favorittlåtene våre på fullt volum. Nå fylles hver plan av tomhet: hvem skal jeg ringe når noe morsomt skjer? Hvem skal jeg sende den idiotiske kattevideoen til? Hvor skal jeg gå for råd? I sorgen mistet jeg ikke bare deg, men også den delen av meg som elsket livet med deg.

Jeg har forsøkt å «komme meg videre», men sorgen er en sta følgesvenn som nekter å slippe taket. Den drar meg inn i gamle bilder: deg med det vakre smilet, oss to som lever livet. Jeg blar meg gjennom bildegalleriet på telefonen og kjenner hjertet knuse på nytt. Vi vil aldri få nye bilder – nye minner. Det er ikke kun et tap av et menneske, men et tap av framtidens øyeblikk – jul sammen, bursdager, familietid, latteren din når jeg forteller en dårlig vits. Hver gang jeg tenker at det ikke kan gjøre mer vondt, så gjør det akkurat det.

Noen dager våkner jeg brennende rasende. Rasende på sykdommen som stjal deg fra oss, rasende på urettferdigheten i at du ikke fikk mer tid. Rasende på verden og livet som slo oss så hardt. Sinnet setter seg som en stein i magen. Tenk å elske noen så dypt at selve livet mister mening når de forsvinner. Hvordan kan det være rettferdig? Hvordan kan livet la det skje?

Det er et underskudd i livet mitt som jeg hverken vet navn på eller form. Jeg sørger over alle øyeblikkene du aldri fikk oppleve. Alt vi aldri vil få oppleve sammen. All tiden som skulle vært din. Alt som skulle vært. Det er ikke bare en følelse av savn, det er en sorg over en fremtid som aldri blir til. Jeg forestiller meg hvordan du ville reagert hvis du så meg nå – om du ville oppmuntret meg, ledd med meg, kanskje til og med irettesatt meg. Men alt det finnes bare i hodet mitt, som et øyeblikk jeg aldri kan få.

Hver dag er en påminnelse. Lyset gjennom vinduet minner meg om at du aldri vil se soloppgangen i morgen. Kaffekoppen på stuebordet minner meg om morgenstundene vi fikk oppleve sammen, idet verden rundt oss var i ferd med å våkne til liv. Musikk på radioen gjør at jeg automatisk ringer til deg i hjertet mitt, men du svarer aldri. Alle begivenheter er en test: klarer jeg å være til stede, eller synker jeg ned i et hav av tårer og fravær?

Det verste er de små triggerne: en lukt som minner om maten du elsket – for du hadde en kompleks og til tider bisarr smakspalett. Et øyeblikk som minner om en intern vits vi delte eller lyden av latteren din, en sang som spiller på butikken som minner om en samtale vi hadde. Øyeblikk av normalitet som revner i sorgens skarpe kanter, og jeg blir sittende igjen, stiv av lengsel.

Jeg vet at sorgen aldri vil forsvinne fullstendig. Jeg vet at jeg ikke «bør» føle meg bedre akkurat nå. Men jeg håper at jeg en dag kan bære minnene om deg uten at hjertet verker. Kanskje handler det om å tillate meg selv å le igjen, å skape nye minner og tradisjoner for å hedre deg. Om å skrive brev til deg, tenne lys, fortelle vennene mine hvem du var, så du lever videre i måten jeg lever på.

Jeg håper å en dag kunne omfavne sorgen – ikke som en uvenn, men som et bevis på at kjærligheten var sterk. For så lenge jeg sørger, lever minnene. Så lenge jeg gråter, betyr det at jeg elsket. Og en dag, kanskje, vil sorgen forandre seg til en varm nostalgi; en stille glede over at du var her, om enn for en altfor kort stund. Men akkurat nå er det nok å si: jeg savner deg hver eneste dag. Jeg savner deg så det gjør vondt. Og det er greit.

Det spørsmålet har slått rot i meg i det siste. Det vokser i alle retninger, snor seg gjennom tankene mine, presser på hver gang jeg prøver å forestille meg et liv som ikke er styrt av smerte eller kamp. Jeg har vært psyk så lenge jeg kan huske. Tenårene forsvant i en tåke av angst, depresjon og selvforakt. Vennskap ble vanskeligere og vanskeligere å holde på, og hver fremtidstanke føltes som en løgn jeg ble tvunget til å fortelle andre. Jeg lærte tidlig å se meg selv først og fremst som en som sliter. Som en som trenger hjelp, som en som aldri helt får det til.

Å være psykisk syk har blitt min identitet, uten at jeg egentlig valgte det. Det var det folk forventet når de så meg – enten med åpne øyne eller gjennom halvlukkede blikk fulle av medlidenhet. Det var det jeg forventet av meg selv også. Jeg lærte å snakke om meg selv gjennom diagnoser, symptomer, nederlag og kriser. Alt annet – drømmer, evner og interesser – ble som små glimt av et liv jeg ikke trodde var mitt å eie.

Så hvem er jeg egentlig, om jeg ikke er syk?

Når jeg forsøker å grave i det spørsmålet, blir det først helt tomt. Som om jeg river bort gulvet jeg har stått på hele livet, og bare stirrer ned i et stort svart hull. Men kanskje den tomheten ikke er en fiende. Kanskje den er et blankt lerret. Ikke fordi jeg aldri har vært noe annet enn syk, men fordi sykdommen har dekket over alt det andre som også finnes der.

Jeg kan prøve å begynne enkelt: Jeg elsker å lese. Ikke bare som en flukt, men fordi ord setter meg i forbindelse med noe større enn meg selv. Jeg kan forsvinne inn i andres stemmer, men også finne min egen. Den samme kjærligheten gjelder for filmer. Å kunne føle seg sett og forstått på et så visuelt plan føles som et privilegium. Jeg elsker musikk. Ikke bare fordi den kan matche mørket jeg bærer på, men fordi den til tider også kan bære meg ut av det. Jeg har humor – svart kanskje, men ekte – og evnen til å le sammen med andre, ikke bare alene på bittert vis.

Jeg er også en som bryr meg dypt. Kanskje for dypt noen ganger. Jeg føler andres smerte. Kanskje fordi jeg kjenner min egen så godt. Og det gjør meg til en som ser, selv når andre ikke vil bli sett. Jeg kan skape – skrive, tegne, drømme om prosjekter – selv om mye aldri blirfullført. Kanskje nettopp det at jeg drømmer, at jeg fortsetter å forestille meg noe annet, er et slags bevis på at jeg er mer enn sykdommen min.

Men å bygge en identitet som ikke først og fremst handler om psykisk smerte, føles som å lære et helt nytt språk. Alt i meg stritter imot: «Men du er syk», roper en stemme. «Du kan ikke late som noe annet.» Og det er sant, jeg er fortsatt syk. Jeg bærer fortsatt mørket med meg, det vil jeg trolig alltid gjøre. Men det kan ikke bety at det er alt jeg er. Jeg har rett til å være mer. Rett til å utforske alt det som aldri fikk vokse fordi sykdommen tok all plass.

Kanskje begynner det med å stille andre spørsmål om meg selv: Hva interesserer meg, når jeg ikke tenker på hvordan jeg har det? Hva får meg til å føle meg levende, om så bare i et øyeblikk? Hva ville jeg likt å lære? Hvordan ville jeg behandlet meg selv om jeg ikke så meg selv som en «pasient», men som et helt menneske?

Det føles skummelt. For identiteten som «syk» gir en form for trygghet også. Den gir forklaringer, unnskyldninger og forventningsavklaringer. Hvis jeg gir slipp på den, hvem beskytter meg da fra å feile, fra å bli dømt, fra å ikke være «god nok»?

Men kanskje det å våge å skape en identitet utenfor sykdommen ikke handler om å fornekte at jeg har det vondt. Kanskje det bare handler om å åpne opp for at jeg også er alt det andre. Alt det som aldri fikk lov til å få lys og plass. Alt som fortsatt finnes, under alt som er blitt skadet.

Jeg vet ikke hvordan den versjonen av livet ser ut enda. Jeg vet bare at jeg er nysgjerrig. Og at den nysgjerrigheten kanskje er den første, skjøre spiren av et liv som ikke bare handler om å overleve, men om å være.

Depresjon er ikke bare en følelse, den er et landskap – en ørken som strekker seg uendelig langt i alle retninger, uten veier, uten en måte å navigere seg fram. I dette landskapet er ensomheten ikke bare en følgesvenn – den er en borg. En høy mur reist rundt det indre rommet. Bygget stein for stein av skuffelser, avvisninger, tristhet og den tunge stillheten som følger når man prøver å forklare det som ikke lar seg sies. Etter hvert blir denne borgen et hjem. Ikke et godt hjem, men et kjent ett – et trygt ett. Det stedet der man vet hvor alle skyggene befinner seg til enhver tid.

Det er som å våkne opp i et mørkt rom hvor veggene for lengst har sluttet å gi gjenklang. Man roper, men stemmen bærer ikke. Ikke fordi ingen lytter, men fordi ekkoet har dødd i halsen før det når ut. Et rom hvor ingen lenger banker på døren. Et rom der du går barbeint over et iskaldt gulv. Et mørkt rom hvor gardinene er trukket for – hvor tiden står stille, og luften er tung. Paradokset er at man begynner å like det rommet. Ikke fordi det gir glede, men fordi det gir kontroll. I mørket trenger man ikke smile, ikke prestere, ikke være den versjonen av seg selv andre forventer. Det er som å svøpe seg i et teppe som stenger verden ute, og en selv inne.

Depresjon kan føles som å synke under vann mens verden fortsetter å puste på overflaten. Lydene blir dempet, lyset flimrer langt der oppe, og etter hvert slutter man bare å svømme oppover. Ikke fordi man ikke vil leve, men fordi vannet har blitt den nye normalen. For der oppe, i lyset, spør folk hvordan du har det, og det finnes ikke språk som kan bære det du bærer. Der finnes øyne som møter dine, og deretter skygger unna. Hender som rekker ut, men aldri når helt fram. Ensomheten under overflaten er stille, fredelig nesten. Og stillheten er et løfte: Her kan ingen nå deg, og du trenger ikke nå noen. 

Samtidig er denne ensomheten en løgner med fløyelsrøst. Den sier, «det er bedre å være alene, for da slipper du å bli forlatt.» Den sier, «ikke si noe, for de kommer ikke til å forstå uansett.» Den sier du er trygg her, alene. At dette mørket er ditt. Og du nikker, for det krever mindre krefter enn å håpe. Mindre styrke enn å rope etter hjelp. Og sakte, nesten umerkelig, blir ensomheten en rustning. Den beskytter mot smerte, men også mot alt som kunne vært vakkert. Den tar mer enn en tror den gir.

Å bryte seg ut av det er som å lære seg å gå på ny. Sollyset som en gang var varmt, svir i øynene. Stemmer som en gang ga glede, føles skarpe og truende. Men langsomt kan man lære seg lyset igjen. Det krever mot å åpne vinduet i det mørke rommet, eller å bestemme seg for å svømme oppover igjen. Det krever styrke å rive ned en stein fra borgen. Men hver sprekk i muren slipper inn noe nytt – et glimt av kontakt, en pust av frisk luft, et lite lysglimt, et lite håp. 

Og kanskje, med tiden, kan en finne seg et nytt hjem. Et indre rom hvor det fortsatt finnes stillhet, men hvor stillheten ikke trenger å bety ensomhet. Hvor man kan være alene uten å føle seg forlatt. Hvor mørket ikke er et fengsel, men bare natten før en ny dag. Det er i hvert fall håpet. Det lille lysglimtet som skinner gjennom åpningen i min egen borg, som langsomt blir større og større.

Det finnes ingen fasit for hvordan konseptet bedring skal foregå for mennesker med psykiske lidelser. Til tross for det, baseres hovedprinsippet på håp – troen på at det er mulig å gjenoppnå et meningsfullt liv til tross for tidligere opplevelser og nåværende omstendigheter. Min bedring er ikke fullkommen. Jeg har en lang vei igjen. Men på grunn av teater, føles ikke den veien umulig å gå.

Da depresjonen og angsten stormet som verst, overbeviste jeg meg selv om at isolasjon var min beste venn. Ingenting kunne skade meg om jeg bare holdt meg borte fra verden som var så stor og skremmende. I den perioden fikk jeg kjenne på utenforskap og ensomhet, som er noe jeg virkelig ikke unner noen å oppleve. Det var nettopp da jeg forsto at jeg ikke ville komme meg ut av den endeløse graven jeg hadde gravd for meg selv, uten noen form for menneskelig kontakt eller relasjoner.

I samfunnet anses selvstendighet som et tegn på styrke, men svært få kan bli lykkelige ene og alene. Selv om mange mener at det motsatte av depresjon er lykke, mener jeg at det heller er evnen til å anerkjenne at du har mennesker rundt deg som vil deg vel, og som vil se deg gjøre det bra i verden. Det å kunne føle seg styrket og inspirert av folkene du omgir deg med og innse at de aldri vil la diagnosen din definere hvem du er som person. Evnen til å se, klart og tydelig, alt en har i livet er noe man kommer langt med. Det i seg selv, kan føre til lykken vi sårt lengter etter.

Teater har gitt meg essensielle deler av livet mitt tilbake. Deler jeg trodde var tapt for godt. Det er nok klisjéfylt (og ganske skummelt) å si, men jeg hadde ærlig talt ikke vært her i dag om ikke teater fant meg da det gjorde.

Følgende tekst ble skrevet cirka to uker før jeg meldte meg på Sandefjord Teaterforenings oppsetning av Shrek The Musical høsten 2016:

Verden går fra meg. Jeg står igjen her med mitt falske smil som på mirakuløst vis skal skjule det faktumet at jeg ikke lenger føler samfunnet har en plass til meg. Jeg holder pusten. Mens jeg panisk forsøker å børste av meg vektene som stadig plasseres på skuldrene mine, stritter mitt eget hode imot. «Hvem faen tror du at du er», «Du har ingenting her å gjøre», «Du vil aldri bli god nok». For hvert ord plasseres ti nye kilo på mine skuldre. Jeg venter tålmodig på dagen alt sier stopp. Dagen hele meg kollapser under vekten av verden. Kanskje da vil jeg endelig få puste igjen.

 Jeg vet ikke med deg, men for meg høres det ut som en jente som ikke lenger har beina plantet på jorden. Hun er klar for å gi opp.

 Lang historie kort: en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen føltes det som om jeg trakk pusten dypt, og var ikke i stand til å gi slipp på den pusten. Ikke før jeg oppdaget effekten teater hadde på psyken; både ved å gi utløp for det som forblir usagt, og ved å være et sted jeg kan føle meg trygg, ivaretatt og sett.

Jeg har flere ganger hørt folk tvile på om teater har kunnskap å by på. Det er så klart gøy og sosialt, men kan det lære bort noe? Svaret er ja. La meg fortelle deg noe av det jeg har lært fra min tid i Sandefjord Teaterforening:

Teater har lært meg å tro på meg selv.Å sette pris på livet i alle sine former, fra glede til smerte og sorg. Det har eksponert min frykt og mine drømmer, mine feil og mine talenter, når man skal hjelpe andre og når det er best å bare gi slipp. Dette er noe de aldri lærer deg på skolen, men som kan læres og erfares i et teatermiljø.

Teater handler i stor grad om å lære bort empati. Ved å gi publikum et innblikk i andres liv, kan vi bedre forstå hverandre og skape en felles forståelse av hva det vil si å være menneskelig.

 Er du del av en oppsetning, har du sikret deg en familie.Alle som bidrar, både foran og bak scenen, er mennesker som elsker kunsten å lage kunst. Det er det som binder oss sammen. Vi jobber alle for det samme målet og ønsker hverandre kun det beste. Hvis én lykkes, lykkes alle.

Jeg har en plass i samfunnet og jeg fortjener å ha det bra.

 Jeg har endelig lært å puste dypt.Du er her akkurat nå. Og akkurat nå er det bra nok.

 I år er jeg heldig nok til å få være med i oppsetningen av «The Wiz» på Hjertnes. En sentral del av den forestillingen er å finne veien hjem. Derfor føles det ekstra givende å hver gang kunne trå ut på den scenen og føle seg hjemme. Der behøver jeg ikke lenger å bære på vekten av verden. I de få minuttene jeg står der oppe, er det helt greit å være meg. Der er jeg god nok. Der får jeg endelig puste.

Sandefjord Teaterforening er grunnen til at livet mitt i dag er så mye mer fargerikt enn det var for rundt 2,5 år siden. Derfor fortsetter jeg å blottlegge deler av min egen sjel, i håp om at noen som ikke har funnet de fargene enda kan ta motet til seg og ta steget ut i verden. Tro meg, jeg vet det er skummelt. Men det er så verdt det til slutt. Tør du å ta det steget, lover jeg deg at sjansen er stor for at du også vil finne stedet hvor du kan føle deg hjemme.