Håp

Depresjon er ikke bare en følelse, den er et landskap – en ørken som strekker seg uendelig langt i alle retninger, uten veier, uten en måte å navigere seg fram. I dette landskapet er ensomheten ikke bare en følgesvenn – den er en borg. En høy mur reist rundt det indre rommet. Bygget stein for stein av skuffelser, avvisninger, tristhet og den tunge stillheten som følger når man prøver å forklare det som ikke lar seg sies. Etter hvert blir denne borgen et hjem. Ikke et godt hjem, men et kjent ett – et trygt ett. Det stedet der man vet hvor alle skyggene befinner seg til enhver tid.

Det er som å våkne opp i et mørkt rom hvor veggene for lengst har sluttet å gi gjenklang. Man roper, men stemmen bærer ikke. Ikke fordi ingen lytter, men fordi ekkoet har dødd i halsen før det når ut. Et rom hvor ingen lenger banker på døren. Et rom der du går barbeint over et iskaldt gulv. Et mørkt rom hvor gardinene er trukket for – hvor tiden står stille, og luften er tung. Paradokset er at man begynner å like det rommet. Ikke fordi det gir glede, men fordi det gir kontroll. I mørket trenger man ikke smile, ikke prestere, ikke være den versjonen av seg selv andre forventer. Det er som å svøpe seg i et teppe som stenger verden ute, og en selv inne.

Depresjon kan føles som å synke under vann mens verden fortsetter å puste på overflaten. Lydene blir dempet, lyset flimrer langt der oppe, og etter hvert slutter man bare å svømme oppover. Ikke fordi man ikke vil leve, men fordi vannet har blitt den nye normalen. For der oppe, i lyset, spør folk hvordan du har det, og det finnes ikke språk som kan bære det du bærer. Der finnes øyne som møter dine, og deretter skygger unna. Hender som rekker ut, men aldri når helt fram. Ensomheten under overflaten er stille, fredelig nesten. Og stillheten er et løfte: Her kan ingen nå deg, og du trenger ikke nå noen. 

Samtidig er denne ensomheten en løgner med fløyelsrøst. Den sier, «det er bedre å være alene, for da slipper du å bli forlatt.» Den sier, «ikke si noe, for de kommer ikke til å forstå uansett.» Den sier du er trygg her, alene. At dette mørket er ditt. Og du nikker, for det krever mindre krefter enn å håpe. Mindre styrke enn å rope etter hjelp. Og sakte, nesten umerkelig, blir ensomheten en rustning. Den beskytter mot smerte, men også mot alt som kunne vært vakkert. Den tar mer enn en tror den gir.

Å bryte seg ut av det er som å lære seg å gå på ny. Sollyset som en gang var varmt, svir i øynene. Stemmer som en gang ga glede, føles skarpe og truende. Men langsomt kan man lære seg lyset igjen. Det krever mot å åpne vinduet i det mørke rommet, eller å bestemme seg for å svømme oppover igjen. Det krever styrke å rive ned en stein fra borgen. Men hver sprekk i muren slipper inn noe nytt – et glimt av kontakt, en pust av frisk luft, et lite lysglimt, et lite håp. 

Og kanskje, med tiden, kan en finne seg et nytt hjem. Et indre rom hvor det fortsatt finnes stillhet, men hvor stillheten ikke trenger å bety ensomhet. Hvor man kan være alene uten å føle seg forlatt. Hvor mørket ikke er et fengsel, men bare natten før en ny dag. Det er i hvert fall håpet. Det lille lysglimtet som skinner gjennom åpningen i min egen borg, som langsomt blir større og større.