Nytt år, samme liv

Noen ganger ønsker jeg meg en morgen der jeg våkner uten forhistorie. Som om natten har strøket meg ren, og jeg kan sette føttene på gulvet uten at de treffer gamle spor. Et liv med blanke ark, der ingenting allerede er skrevet med hard blyant i margen. Tanken er fristende. Nesten berusende. For hvem har ikke kjent på trangen til å slippe taket i alt som har vært, og starte på nytt? Lettere, friere?

Men det er ikke slik det fungerer. Nye opplevelser kommer aldri alene. De legger seg ikke pent og ryddig i hver sin mappe, adskilt fra resten av livet. De stables oppå det som allerede finnes. Et nytt minne legger seg over et gammelt, som et lag med maling på en vegg som allerede er malt mange ganger før. Etter hvert smelter lagene sammen. Det er umulig å si hva som er nytt, og hva som er gammelt, for fargene har blandet seg.

Noen ganger er det vakkert. Et nytt sted kan minne meg om et gammelt, og gi det en ny glød. En ny relasjon kan åpne rom jeg trodde var lukket for godt. Men andre ganger skjer det motsatte. Gamle erfaringer kan legge seg som skygger over det som er nytt. En tidligere skuffelse kan gjøre meg mistenksom der jeg egentlig burde være åpen. En gammel sorg kan dempe gleden i et øyeblikk som ellers ville vært lett og lyst. Det er som om fortiden hvisker i øret mitt, selv når jeg prøver å lytte til nåtiden.

Av og til føles det som om enkelte erfaringer ikke bare farger nye minner, men aktivt hindrer dem i å bli til. Jeg holder igjen. Trekker meg unna. Velger det trygge fremfor det mulige. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg har lært, kanskje for godt, hva det vil si å miste; å tape. Nettopp da er ønsket om å kunne starte på nytt sterkest. «Hvis jeg bare kunne slette det som gjorde vondt, kunne jeg også vært modigere nå».

Likevel finnes det følelser jeg ikke ville valgt bort. Sorg er en av dem. Ingen ønsker seg sorg, men å velge den bort i ettertid ville vært å viske ut mennesket den er knyttet til. Hvis jeg fjerner sorgen, fjerner jeg også stemmen, latteren, blikket. Jeg fraskriver meg minnene vi delte, øyeblikkene som formet meg og oss, kjærligheten som en gang var levende. Sorg er prisen jeg betaler for å ha elsket, og den prisen er høy, men alternativet er tomt.

Slik er det med mye av fortiden. Smerten, feilstegene, tapene. De har alle satt spor, men de har også gitt meg dybde. De har lært meg noe om hva som betyr noe, om hva jeg ikke kan ta for gitt. Fortiden er ikke bare en byrde jeg drar med meg, den er også et kompass. Den peker, ikke alltid i riktig retning, men den gir meg et utgangspunkt. Uten den ville jeg ikke visst hvem jeg er, eller hvorfor visse veier kjennes riktigere enn andre.

Det er fortsatt fristende å tenke på et liv uten bagasje. Å kunne stå opp en dag med blanke ark, uten minner som gnager eller erfaringer som holder igjen. Men kanskje er ikke blanke ark det samme som frihet. Kanskje er de også tomhet. For det som er skrevet, selv det som er ujevnt og rotete, forteller en historie. Min historie.

Fortiden er essensiell for veien videre, ikke fordi alt som har skjedd var nødvendig, men fordi det har blitt en del av meg. Den kan ikke skilles fra nåtiden uten at noe går tapt. Kanskje er det nettopp derfor nyttårsaften alltid føles så ladet. Vi står med ett ben i det som har vært, og ett i det som ennå ikke finnes. Overgangen inviterer til løfter, til visjoner om forandring, til tanken om at noe kan bli annerledes bare kalenderen blar om. Men i stedet for å ønske meg et nytt år løsrevet fra det gamle, vil jeg ta det med meg. Ikke som ballast som tynger, men som erfaring som bærer. Når det nye året begynner, gjør det ikke det med blanke ark, men med sider som allerede er skrevet, og med plass til mange flere. Og kanskje er det akkurat det som gir håp. At jeg går inn i det nye året hel, med alt jeg har vært, alt jeg har mistet, og alt jeg ennå kan bli.