Psykisk beredskap

Mange av oss er eksperter på å utsette. Vi venter med å gå til legen til smerten er uutholdelig, vi reparerer ikke taket før det lekker, og vi søker hjelp for psykiske plager først når alt føles håpløst. Jeg tror det er noe dypt menneskelig i dette. En slags tro på at vi skal klare oss, at vi ikke trenger å forberede oss på det som kanskje aldri skjer. Men jo eldre jeg blir, jo tydeligere ser jeg at psykisk beredskap ikke handler om å frykte det som kommer, det handler om å stå støtt når det faktisk gjør det.

Psykisk beredskap er for meg en slags indre infrastruktur. Den bygges ikke på en dag, men gradvis, gjennom små, daglige valg som styrker oss innenfra. Det handler ikke nødvendigvis om å være «sterk» i tradisjonell forstand, men om å være rustet til å møte det livet uunngåelig vil kaste vår vei, som motgang, tap, stress og usikkerhet. For livet er uforutsigbart, og det eneste som er sikkert er at ingen slipper unna de mørke dagene.

Jeg tror forebygging er nøkkelordet her. Vi har en tendens til å tenke at psykisk helse først blir aktuelt når noe er galt, men egentlig burde vi tenke på den som en kontinuerlig prosess, på samme måte som fysisk helse. Vi trener kroppen for å tåle mer, hvorfor ikke gjøre det samme med sinnet? Å bygge psykisk beredskap kan bety å bli mer bevisst på egne reaksjoner, lære seg å roe ned i stressede situasjoner, eller rett og slett å øve på å være snill mot seg selv.

For min egen del har jeg erfart hvor mye det hjelper å ha noen små, faste tiltak i hverdagen som styrker meg mentalt. Det kan være å ta meg tid til stillhet, til refleksjon, til å sette ord på det som er vanskelig før det vokser seg stort. Jeg merker også hvor viktig det er å ha rutiner som gir meg balanse. Søvn, bevegelse, frisk luft, men også noe så enkelt som å logge av skjermen og være til stede i øyeblikket. Slike grep virker kanskje ubetydelige der og da, men de legger grunnmuren for en robusthet som virkelig kommer til nytte når livet butter imot.

Men psykisk beredskap handler ikke bare om individet. Det handler også om relasjoner, om fellesskapet rundt oss. Det er lett å glemme hvor mye styrke som ligger i menneskelig nærhet. Vi lever i et samfunn som verdsetter selvstendighet høyt, men sannheten er at ingen står støtt alene over tid. Vi trenger mennesker som ser oss, som tåler oss, og som minner oss på hvem vi er når alt føles uklart.

Å bygge psykisk beredskap innebærer å investere i tillit og åpenhet lenge før vi trenger den. Det innebærer å tørre å vise sårbarhet, å dele litt mer av det ekte, og å våge å spørre, og svare ærlig, på hvordan vi egentlig har det. For når krisen først treffer, er det ikke strategier eller «riktige ord» som redder oss, men følelsen av å ikke være alene.

Jeg tror vi alle har et ansvar for å bygge denne typen beredskap, både for oss selv og for hverandre. Det handler om å ta psykisk helse på alvor i det daglige, om å trene på å møte egne følelser med nysgjerrighet i stedet for frykt. Det handler om å øve på å finne ro midt i kaoset, og om å minne oss selv på at det er lov å be om hjelp før alt raser sammen.

Kanskje burde vi begynne å se psykisk beredskap som en form for livsmestring. Ikke som et tegn på svakhet, men på klokskap. For den som kjenner seg selv, og som tør å bygge styrke før stormen kommer, står ikke nødvendigvis tryggere enn andre, men de står stødigere, og de vet at de kan bøye seg uten å brekke.

Til slutt handler det om å akseptere at livet aldri blir problemfritt. Det vil alltid komme perioder med uro, tap og tvil. Men ved å ta vare på oss selv og våre relasjoner, bygger vi en form for indre trygghet som gjør at vi kan møte alt dette med åpent blikk. Ikke som ofre, men som mennesker som vet at beredskap ikke handler om å unngå smerte, men om å tåle den når den kommer.