Diagnose

Det å få en diagnose etter flere år med utredning er en opplevelse som ikke kan kokes ned til ett enkelt ord. Det er ikke bare lettelse, ikke bare frykt, ikke bare sorg eller sinne. Det er alt på en gang. En disharmoni av følelser som krasjer inni meg, som gjør at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal puste, eller hvor jeg skal plassere meg selv i livet mitt. Jeg hadde ventet på svar så lenge at jeg nesten ikke trodde det skulle komme. Likevel var det som å falle ned i et hull den dagen svaret endelig lå foran meg. 

På en måte er det en velsignelse. Endelig kan jeg sette et navn på det jeg har båret alene i så mange år. Endelig kan jeg si til meg selv: Det er dette jeg sliter med. Det er ikke bare meg som er svak, lat, ødelagt eller håpløs. Jeg kan forklare hvorfor jeg alltid har følt meg annerledes, hvorfor jeg har kjempet så hardt i situasjoner der andre ser ut til å ha glidd forbi uten anstrengelse. Diagnosen gir et språk, og med språket følger en form for kontroll. Jeg kan lese meg opp, jeg kan møte andre som deler det samme, jeg kan endelig begynne å forstå mønstrene som har styrt meg i årevis.

Men samtidig, som en kald bølge som skyller over meg, kommer sorgen. Den er stille og brutal på samme tid. For hva med alle årene som allerede har gått? År der jeg kunne fått hjelp, riktig medisinering, kanskje til og med hatt et liv som ikke bare handlet om å overleve dag for dag. Sorgen over tapte muligheter, tapte relasjoner, tapte versjoner av meg selv. Jeg tenker på ungdomsårene mine, på studiene, på de vennskapene jeg lot renne ut i sanden fordi jeg ikke hadde evnen til å holde fast. Jeg tenker på hvor mye lettere det kunne ha vært om noen bare hadde sett meg, hørt meg, tatt meg på alvor da jeg først ba om hjelp.

Og midt i sorgen vokser det frem et sinne. Det er ikke et lite, ufarlig sinne, men et sinne som nesten brenner hull i brystet mitt. For jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg vet at det finnes mange som meg, som har gått i årevis uten å få en forklaring, fordi systemet som skulle være et sikkerhetsnett, heller har blitt et lappeteppe der altfor mange faller gjennom sprekkene. Jeg er sint på helsevesenet som så meg mer som et nummer i køen enn som et menneske med et liv som sto på spill. Jeg er sint på de korte konsultasjonene, på legene og psykologene som hadde blikket festet på PC-skjermen i stedet for ansiktet mitt, på henvisningene som ble avslått fordi jeg «ikke var syk nok» eller fordi jeg «måtte prøve noe annet først». Det gjør vondt å vite at systemet som skulle hjelpe, i stedet bidro til å gjøre meg enda mer ensom.

Sinnet er blandet med en følelse av urettferdighet som er vanskelig å beskrive. For det er jo ikke bare jeg som betaler prisen, det er alle rundt meg også. Familien min, som har sett meg slite uten å forstå hvorfor. Vennene jeg har trukket meg unna, som kanskje trodde jeg ikke brydde meg. Alle som har sett glimt at potensialet mitt, men som aldri fikk hele meg fordi jeg brukte alt jeg hadde på å bare møte opp. Diagnosen setter ord på alt dette, men den reparerer det ikke. 

Så er det den delen av diagnosen som føles som en dødsdom. Den legger et rammeverk rundt livet mitt som er både befriende og truende. For selv om jeg endelig vet hva jeg sliter med, vet jeg også at dette ikke er noe som forsvinner. Det er ikke en forkjølelse jeg blir kvitt, ikke et brukket bein som gror og blir sterkt igjen. Det er en del av meg, for alltid. Jeg må lære meg å leve med det, og det kan føles som å høre at jeg aldri helt kommer til å bli «normal». Det finnes et stempel her, en merkelapp, et blikk fra andre som kanskje ser meg mer som diagnosen enn som mennesket. Og i de mørkeste stundene føles det som en dom jeg aldri kan slippe unna.

Det er et paradoks, dette. At diagnosen kan være både en byrde og en befrielse, både en dom og en gave. Den tar fra meg noe: illusjonen om at jeg en dag bare skulle «bli frisk» hvis jeg prøvde hardt nok. Men den gir meg også noe nytt: muligheten til å være ærlig med meg selv. Den gir et språk å forklare meg med, overfor andre og overfor meg selv. 

Og kanskje, i det lange løp, kan jeg lære meg å bære alt dette. Sorgen, sinnet, smerten, sammen med lettelsen og håpet. Kanskje kan jeg lære at det er mulig å eksistere i spennet mellom dødsdom og velsignelse. For det er der jeg står nå. Midt imellom. Ikke ferdig, ikke fri, men heller ikke fortapt.