Selvbilde

Jeg har lenge forsøkt å sette ord på det, men det er vanskelig. Ikke fordi jeg ikke husker, men fordi det fortsatt er veldig vondt og ekte. Det er rart hvordan ting fra fortiden kan feste seg så dypt at de farger alt du ser, alt du føler, alt du gjør. Selv nå, i voksen alder. Mobbingen jeg opplevde var ikke «bare» erting eller småstikk. Det var en jevn, stille nedbryting. Og jeg visste det ikke da, men det la grunnlaget for hvordan jeg skulle se meg selv og verden rundt meg. 

Når man som barn blir fortalt, direkte eller indirekte, at man ikke er god nok, ikke pen nok, ikke morsom, ikke ønsket, så begynner man etter hvert å tro på det. Barns selvbilde er ikke formet enda; det skapes i møte med andre. Særlig i møte med jevnaldrende. Og når blikkene de sender deg er fulle av forakt, når latteren alltid er rettet mot deg, når ordene de bruker skreller vekk lag etter lag av trygghet – da lærer man til slutt at det må være deg det er noe galt med. At det er du som er problemet. 

Det mest ødeleggende er kanskje ikke det andre gjør, men heller det du begynner å gjøre mot deg selv. Jeg husker at jeg etter hvert begynte å gå med bøyd hode, som om jeg var redd for å ta for mye plass i verden. Jeg forsøkte å gjøre meg usynlig: snakke mindre, stille færre spørsmål, dempe meg selv. Jeg begynte å analysere alt jeg sa, og alt jeg gjorde. Det tok aldri slutt, det ble et mønster. En slags automatisk frykt for å gjøre feil, for å være feil. Den dag i dag kjenner jeg på en sterk varsomhet i alt jeg gjør. Jeg veier ordene mine, jeg unngår konflikt, jeg kjenner på en uro hvis noen hever stemmen, selv når det ikke er rettet mot meg. 

Selvbildet mitt ble aldri bygget opp slik det burde. Selv når andre gir meg ros, føler jeg at de tar feil. Jeg tror ikke på dem. Det sitter så dypt: tanken om at jeg egentlig ikke er verdt noe. At jeg på en eller annen måte lurer folk dersom de liker meg. Kanskje er det det som er verst. At jeg innerst inne fortsatt klandrer meg selv. For det er noe i meg som tenker «det må ha vært en grunn. Det må ha vært noe med meg som fikk dem til å gjøre det.» Jeg vet det ikke stemmer. Jeg vet det var urettferdig. Men følelsen ligger der likevel. Skammen. Selvanklagelsen. 

Det påvirker hvordan jeg forholder meg til andre mennesker, også dem jeg er glad i. Jeg er redd for å være til bry. Redd for å være «for mye». Redd for å ta plass, for å si nei, for å sette grenser. Jeg kan trekke meg unna, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg er redd for å bli avvist, redd for å vise hele meg og så oppleve at det ikke er nok. At jeg, igjen, ikke er nok. 

Jeg kan misunne andre som beveger seg fritt i verden. De som ikke unnskylder seg for alt. De som tør å feile, tør å prøve, tør å rope. Jeg har brukt så mange år på å lære meg å være stille, forsiktig, kontrollert. Det har blitt min måte å eksistere i verden. Og det er slitsomt. Jeg bærer hele tiden på en slags uro, som om jeg går på tynn is og må trå varsomt for å ikke falle gjennom.

Det jeg skulle ønske flere forsto, er at mobbing ikke slutter den dagen man går ut av skoleporten for siste gang. For mange av oss fortsetter den, bare i en annen form. Den blir internalisert. Stemmen fra de som mobbet, blir vår egen indre stemme. En stemme som skriker at vi ikke er verdt det, at vi ikke er gode nok, at vi bare må skjerpe oss. Det tar tid å lære å kjenne igjen den stemmen, og enda mer tid å tørre å motsi den. 

Jeg skiver ikke noe av dette for å få sympati. Jeg skriver det fordi jeg vet at det er mange som bærer på det samme, de fleste av oss i stillhet. Det er mange som tror de burde ha «kommet over det» for lenge siden. Som skammer seg over at de fortsatt kjenner på smerten, tvilen, og frykten. Men det finnes ingen klokke for sorg, ingen mal for hvordan man helbreder. Mobbing gjør noe med grunnmuren i et menneske, og det å bygge den opp igjen, det er en livslang prosess. Men det går an. Litt etter litt. Hvis man våger å se på det, snakke om det, og møte seg selv med samme omsorg man skulle ønske man hadde fått som liten.