Lillesøster

Det er ingenting jeg har elsket mer i livet enn henne. Lillesøsteren min. Jeg husker fremdeles hvordan hun så ut da hun ble født – helt lys og skrukkete, med ildrødt hår og et bestemt lite rop som fikk meg til å kjenne noe jeg ikke hadde kjent før. Stolthet, kanskje. Ansvar. En slags uro, men god. Som om jeg plutselig visste hva jeg var laget for.

Vi har vokst opp som et slags todelt vesen. Jeg visste alltid hvor hun var i rommet, hva hun tenkte, hvordan hun hadde det, lenge før noen andre merket det. Jeg var den som flettet håret hennes før bursdager. Jeg holdt henne hardt i hånden når det tordnet. Jeg var stemmen hennes når hun ikke turte å si ifra. Hun var trygg i skyggen min, og jeg følte meg hel i lyset fra hennes blikk.

Men det var også tider da jeg forsvant fra meg selv. Først langsomt, nesten umerkelig. Så voldsomt, altoppslukende. Som om et annet vesen flyttet inn i kroppen min, et som både brant og frøs samtidig, som skrek i meg og lokket meg bort fra alt jeg hadde vært. Jeg klarte ikke å holde fast i noe, ikke engang i henne.

Vi hadde begge flyttet hjemmefra da det fikk navn, det jeg hadde kjent så lenge. Konsekvensene av mobbing, og psykisk uhelse. Før det var det bare kaos, uforutsigbarhet og uvitenhet. Jeg var ikke der. Jeg kunne ikke. Jeg var forsvunnet bak et slør av mørke, og stemmen hennes stakk som nåler i noe jeg ikke orket å kjenne på.

Det er det verste. Ikke mørket i seg selv, men vissheten om at jeg dro henne med meg inn i det. At hun sto utenfor døren og ropte navnet mitt, og jeg lot være å åpne. At hun var redd for meg, og jeg visste det, men jeg klarte ikke å være trygg. At hun måtte bli voksen altfor fort, ikke fordi livet krevde det, men fordi jeg ikke klarte å være storesøsteren hennes.

Jeg ser det i blikket hennes noen ganger. Hun sier at det går bra. At hun forstår. Men jeg vet at jeg har såret henne. Ikke med vilje, aldri det. Men med fraværet mitt. Med ustabiliteten. Med de gangene jeg kom for nær, og de gangene jeg trakk meg for langt bort. Jeg skulle ha beskyttet henne mot alt vondt, men jeg ble det vonde hun trengte beskyttelse fra.

Likevel er det fortsatt hun som holder meg oppe. Hun minner meg på hvem jeg er under alt dette. Og jeg forsøker, hver dag, å være den hun en gang trodde jeg var. Den hun fortjener.

For selv om jeg ikke alltid klarer å være nær, selv om jeg har sviktet henne på måter jeg knapt tør å si høyt, så elsker jeg henne med alt som er igjen i meg. Hun er mitt viktigste menneske. Og jeg håper, når hun ser tilbake en dag, at hun husker kjærligheten mer enn sviket. At hun vet at selv i de mørkeste stundene, var hun mitt lys.