Mislykket

Jeg skal prøve å sette ord på noe som ofte føles umulig å forklare. Noe som sitter så dypt at selv tanken på å beskrive det gjør vondt. Følelsen av å være mislykket. Den knugende, altoppslukende følelsen av å ha feilet, ikke bare i noe konkret, men i livet som helhet.

Jeg husker hvordan det var før. Den tiden da verden lå foran meg som et uendelig landskap av muligheter. Jeg hadde talent, energi og vilje. De rundt meg sa ofte: «Du kan bli hva enn du vil.» Og jeg trodde dem. Det var som om jeg sto på en fjelltopp og så utover en dal full av veier. Alle ledet til noe stort, noe meningsfullt. Jeg kjente på en blanding av spenning og ansvar. Som om jeg skyldte både meg selv og verden å få det til. Å lykkes.

Men så skjedde det noe. Ikke plutselig, ikke som et lyn fra klar himmel. Det var mer som en langsom skygge som bredte seg utover landskapet, utover dalen. En lidelse som først kom snikende, nesten umerkelig, før den til slutt la seg som et blylodd over alt. Gleden bleknet. Drømmene ble fjerne. Alt som hadde virket mulig, begynte å fremstå som umulig.

Det som gjør mest vondt, er alle tankene om hva jeg kunne vært. Jeg ser for meg versjonen av meg selv som tok alle de riktige valgene, som klarte å holde ut, som ikke lot angsten og mørket kvele viljen. Den versjonen av meg selv som fikk til det alle trodde jeg skulle klare. Og i skyggen av den versjonen står jeg. Som en blek kopi, som en som har mistet grepet.

Følelsen av å være mislykket er mer enn bare en tanke. Det er en kroppslig opplevelse. Den sitter i brystet, som en stein. Den sitter i magen, som en endeløs uro. Den sitter i blikket jeg sender meg selv i speilet. Et blikk som ikke lenger er stolt, men fylt av skam og sorg. Jeg kjenner på en form for fremmedgjøring overfor den jeg har blitt. For jeg kjenner meg ikke igjen i hun som ikke orker. Hun som ikke klarer. Hun som står på sidelinjen og ser livet passere.

Noe av det tyngste er hvordan folk ser på meg. Kanskje heller hvordan jeg har overbevist meg selv at de ser på meg. Jeg tenker at de ser et menneske som hadde alt, men som kastet det bort. At de ser et nederlag. En som sviktet løftene og drømmene sine, både de uttalte og de tause. Og jeg skammer meg. Over at jeg ikke var sterkere. Over at jeg ikke bare holdt ut. Over at jeg ikke kunne hindre dette. Over at jeg, med alle forutsetningene, lot alt glippe.

Det er som om jeg bærer et usynlig fall. Utenpå ser jeg kanskje ut som før, men inni meg har jeg styrtet fra den fjelltoppen jeg sto på. Jeg ligger nede i dalen nå, blant ruinene av alt jeg skulle bli. Og det er kaldt der nede. Ensomt.

Men midt i alt dette er det også en svak, skjør lengsel. En lengsel etter å reise meg igjen. Etter å finne en ny vei, selv om den er bratt og tornefull. Selv om den kanskje ikke ser ut som veiene som var. For det må finnes mer enn denne følelsen av mislykkethet. Noe mer enn skammen. Noe som kan minne meg på at jeg, tross alt, fortsatt er her. At jeg fortsatt kan bety noe.

Men akkurat nå, akkurat i dag, er det mislykketheten som dominerer. Den knusende vissheten om at jeg falt. At jeg hadde hele verden for mine føtter, men at jeg snublet. Og at jeg ennå leter etter styrken til å reise meg.