Jeg våkner om morgenen og kjenner det samme hullet i brystet, like stort som for to år siden. Det var da du forsvant. Hver dag forsøker jeg å samle bitene av livet som var, men sorgens byrder og besvær er ikke logiske, de bryr seg ikke om tid.
Det føles som om jeg lever i en parallell verden. En slags gråsonetilværelse hvor alt jeg gjør skjer gjennom et slør av smerte. Tidligere lo jeg fritt, planla ting, gledet meg til filmer meg deg, kafébesøk, bilturer med favorittlåtene våre på fullt volum. Nå fylles hver plan av tomhet: hvem skal jeg ringe når noe morsomt skjer? Hvem skal jeg sende den idiotiske kattevideoen til? Hvor skal jeg gå for råd? I sorgen mistet jeg ikke bare deg, men også den delen av meg som elsket livet med deg.
Jeg har forsøkt å «komme meg videre», men sorgen er en sta følgesvenn som nekter å slippe taket. Den drar meg inn i gamle bilder: deg med det vakre smilet, oss to som lever livet. Jeg blar meg gjennom bildegalleriet på telefonen og kjenner hjertet knuse på nytt. Vi vil aldri få nye bilder – nye minner. Det er ikke kun et tap av et menneske, men et tap av framtidens øyeblikk – jul sammen, bursdager, familietid, latteren din når jeg forteller en dårlig vits. Hver gang jeg tenker at det ikke kan gjøre mer vondt, så gjør det akkurat det.
Noen dager våkner jeg brennende rasende. Rasende på sykdommen som stjal deg fra oss, rasende på urettferdigheten i at du ikke fikk mer tid. Rasende på verden og livet som slo oss så hardt. Sinnet setter seg som en stein i magen. Tenk å elske noen så dypt at selve livet mister mening når de forsvinner. Hvordan kan det være rettferdig? Hvordan kan livet la det skje?
Det er et underskudd i livet mitt som jeg hverken vet navn på eller form. Jeg sørger over alle øyeblikkene du aldri fikk oppleve. Alt vi aldri vil få oppleve sammen. All tiden som skulle vært din. Alt som skulle vært. Det er ikke bare en følelse av savn, det er en sorg over en fremtid som aldri blir til. Jeg forestiller meg hvordan du ville reagert hvis du så meg nå – om du ville oppmuntret meg, ledd med meg, kanskje til og med irettesatt meg. Men alt det finnes bare i hodet mitt, som et øyeblikk jeg aldri kan få.
Hver dag er en påminnelse. Lyset gjennom vinduet minner meg om at du aldri vil se soloppgangen i morgen. Kaffekoppen på stuebordet minner meg om morgenstundene vi fikk oppleve sammen, idet verden rundt oss var i ferd med å våkne til liv. Musikk på radioen gjør at jeg automatisk ringer til deg i hjertet mitt, men du svarer aldri. Alle begivenheter er en test: klarer jeg å være til stede, eller synker jeg ned i et hav av tårer og fravær?
Det verste er de små triggerne: en lukt som minner om maten du elsket – for du hadde en kompleks og til tider bisarr smakspalett. Et øyeblikk som minner om en intern vits vi delte eller lyden av latteren din, en sang som spiller på butikken som minner om en samtale vi hadde. Øyeblikk av normalitet som revner i sorgens skarpe kanter, og jeg blir sittende igjen, stiv av lengsel.
Jeg vet at sorgen aldri vil forsvinne fullstendig. Jeg vet at jeg ikke «bør» føle meg bedre akkurat nå. Men jeg håper at jeg en dag kan bære minnene om deg uten at hjertet verker. Kanskje handler det om å tillate meg selv å le igjen, å skape nye minner og tradisjoner for å hedre deg. Om å skrive brev til deg, tenne lys, fortelle vennene mine hvem du var, så du lever videre i måten jeg lever på.
Jeg håper å en dag kunne omfavne sorgen – ikke som en uvenn, men som et bevis på at kjærligheten var sterk. For så lenge jeg sørger, lever minnene. Så lenge jeg gråter, betyr det at jeg elsket. Og en dag, kanskje, vil sorgen forandre seg til en varm nostalgi; en stille glede over at du var her, om enn for en altfor kort stund. Men akkurat nå er det nok å si: jeg savner deg hver eneste dag. Jeg savner deg så det gjør vondt. Og det er greit.
EMILIE 