Det spørsmålet har slått rot i meg i det siste. Det vokser i alle retninger, snor seg gjennom tankene mine, presser på hver gang jeg prøver å forestille meg et liv som ikke er styrt av smerte eller kamp. Jeg har vært psyk så lenge jeg kan huske. Tenårene forsvant i en tåke av angst, depresjon og selvforakt. Vennskap ble vanskeligere og vanskeligere å holde på, og hver fremtidstanke føltes som en løgn jeg ble tvunget til å fortelle andre. Jeg lærte tidlig å se meg selv først og fremst som en som sliter. Som en som trenger hjelp, som en som aldri helt får det til.
Å være psykisk syk har blitt min identitet, uten at jeg egentlig valgte det. Det var det folk forventet når de så meg – enten med åpne øyne eller gjennom halvlukkede blikk fulle av medlidenhet. Det var det jeg forventet av meg selv også. Jeg lærte å snakke om meg selv gjennom diagnoser, symptomer, nederlag og kriser. Alt annet – drømmer, evner og interesser – ble som små glimt av et liv jeg ikke trodde var mitt å eie.
Så hvem er jeg egentlig, om jeg ikke er syk?
Når jeg forsøker å grave i det spørsmålet, blir det først helt tomt. Som om jeg river bort gulvet jeg har stått på hele livet, og bare stirrer ned i et stort svart hull. Men kanskje den tomheten ikke er en fiende. Kanskje den er et blankt lerret. Ikke fordi jeg aldri har vært noe annet enn syk, men fordi sykdommen har dekket over alt det andre som også finnes der.
Jeg kan prøve å begynne enkelt: Jeg elsker å lese. Ikke bare som en flukt, men fordi ord setter meg i forbindelse med noe større enn meg selv. Jeg kan forsvinne inn i andres stemmer, men også finne min egen. Den samme kjærligheten gjelder for filmer. Å kunne føle seg sett og forstått på et så visuelt plan føles som et privilegium. Jeg elsker musikk. Ikke bare fordi den kan matche mørket jeg bærer på, men fordi den til tider også kan bære meg ut av det. Jeg har humor – svart kanskje, men ekte – og evnen til å le sammen med andre, ikke bare alene på bittert vis.
Jeg er også en som bryr meg dypt. Kanskje for dypt noen ganger. Jeg føler andres smerte. Kanskje fordi jeg kjenner min egen så godt. Og det gjør meg til en som ser, selv når andre ikke vil bli sett. Jeg kan skape – skrive, tegne, drømme om prosjekter – selv om mye aldri blirfullført. Kanskje nettopp det at jeg drømmer, at jeg fortsetter å forestille meg noe annet, er et slags bevis på at jeg er mer enn sykdommen min.
Men å bygge en identitet som ikke først og fremst handler om psykisk smerte, føles som å lære et helt nytt språk. Alt i meg stritter imot: «Men du er syk», roper en stemme. «Du kan ikke late som noe annet.» Og det er sant, jeg er fortsatt syk. Jeg bærer fortsatt mørket med meg, det vil jeg trolig alltid gjøre. Men det kan ikke bety at det er alt jeg er. Jeg har rett til å være mer. Rett til å utforske alt det som aldri fikk vokse fordi sykdommen tok all plass.
Kanskje begynner det med å stille andre spørsmål om meg selv: Hva interesserer meg, når jeg ikke tenker på hvordan jeg har det? Hva får meg til å føle meg levende, om så bare i et øyeblikk? Hva ville jeg likt å lære? Hvordan ville jeg behandlet meg selv om jeg ikke så meg selv som en «pasient», men som et helt menneske?
Det føles skummelt. For identiteten som «syk» gir en form for trygghet også. Den gir forklaringer, unnskyldninger og forventningsavklaringer. Hvis jeg gir slipp på den, hvem beskytter meg da fra å feile, fra å bli dømt, fra å ikke være «god nok»?
Men kanskje det å våge å skape en identitet utenfor sykdommen ikke handler om å fornekte at jeg har det vondt. Kanskje det bare handler om å åpne opp for at jeg også er alt det andre. Alt det som aldri fikk lov til å få lys og plass. Alt som fortsatt finnes, under alt som er blitt skadet.
Jeg vet ikke hvordan den versjonen av livet ser ut enda. Jeg vet bare at jeg er nysgjerrig. Og at den nysgjerrigheten kanskje er den første, skjøre spiren av et liv som ikke bare handler om å overleve, men om å være.
EMILIE 